Dette er eit dikt/kåseri som Alex fant på internett i dag, og eg likte det så godt at eg tok det med heim for å skriva det inn på bloggen. Her er det:
-Kva skal me ha til middag? spurde han Klaus til ho Aud.
-Graut, sa ho Aud.
-Graut, spurde han Klaus.
-Jau, sa ho Aud.
-Korleis skal me eta graut? spurde han Klaus.
-Hjå eit trå, sa ho Aud.
-Jau, men då må han vera staut, elles smakar han daudt, sa han Klaus.
-Jau, det ville vera flaut, sa ho Aud. -Men sist vart han litt for saut.
-Jau, men eg likar han saut, sa han Klaus.
-Skal det vera god graut? spurde ho Aud. -Skal han vera staut, men ikkje for staut?
-Eg likar saut, staut graut, eg, sa han Klaus.
-Då mekkjar eg mykje tomatsaus, sa ho Aud, -for då vert han staut.
-Og mykje raud, sa han Klaus.
-Jau, det vert noko raudt med tomatsaus, sa ho Aud.
-Reine NASA-grauten det, med sånn saus, sa han Klaus, -men det sømer seg betre for ein astronaut.
-Så du vil ha raud, staut, saut, NASA-graut, du Klaus, sa ho Aud og tok på seg eit skaut.
-Jau, Aud, sa han Klaus, -og i eit trau.
-Ikkje stå der som ein dau sau, Klaus, sa ho Aud.
-Ikkje maju, Aud, det er flaut, sa han Klaus.
-Du er eit naut, sa ho Aud.
-No ser eg raudt, sa han Klaus, -for eg er ikkje noko naut, men ein astronaut!!
-Vil du verta astronaut, må du eta graut, so sett i gong og finn eit trau og ein staur, sa ho Aud.
-Ein staur? spurde han Klaus.
-Jau, sa ho Aud, -men ikkje slurpestaur, for grauten vert tjukk og staut og kan ikkje slurpast med slurpestaur. Eg treng ein raurestaur til graut-gryti.
-Jau, sa han Klaus.
Og til slutt så vil eg seie at eg har hatt ein veldig fin dag. Godis!