Sinna mann!

Ketil, lov meg at du ikkje blir lika sint som denne mannen.. Dersom du ikkje kan motstå freistinga, ikkje fortell meg om det. Trur eg kjem til å få lika vondt sjølv, då! Au!

Kommunist-familien Rage

Me har ei sauseskål laga i DDR! Åh-åh!!

Morgenstund med lodden munn

Dette er då min heildagsprøve i norsk sidemål, sjølvsagt skriven i eit litt døsig humør.

En kvalme av det uunngåelige. Den kryper som et slimete monster fra under senga, og sikter seg inn på offeret. Den lammer, spinner en følelse av uendelig lathet rundt personen,
rundt meg.
Mørket; overalt, ingenting annet. Det er en fortryllende transe.
Dynen er behagelig varm. Det er som en himmel i helvete, og jeg får meg rett og slett ikke opp av sengen. Hvem vil vel flykte fra Himmelen for å våkne på jorden?
Jeg prøver, men feiler. Rører på meg, men mørket legger seg over meg, blant meg, inni meg, og sammen med meg i sengen. Som å sove med fristelsen selv. –Bare litt til!
En snooze-knapp – redningen! Fem herlige, lovlige minutt til med søvn.
Jeg vifter med hånden, vifter i mørket, og treffer det meste, men bare ikke vekkerklokken.
Husets hund våkner av rabalderet, bjeffer litt, men legger seg uten mer oppstyr.
Ute er det vinter, enda mørkt, den årstiden der sengen er det vakreste på denne jord.
-Du må stå opp! Jeg prøver å skjerpe meg, men dynen får et fastere grep rundt meg, som kvikksand eller en bunnløs myr.
Fortsetter jeg sånn vil jeg synke mer og mer, ned i myren, enda lengre ned, gjennom jordkloden, og helt til Kina.
Der vil jeg være som Livingstone i Afrika; en døgnflue som enda ikke er født, den eneste dauvtrøtte på lyse dagen.
Men Kina er et sært land, de har sikkert foreninger for sånt.
Stemmen vekker meg fra drømmen, sier jeg må stå opp. Jeg er for trøtt til å svare, dessuten skal man ikke si imot fornuften.
Bena reiser seg, men uten følelse, og resten av kroppen følger med, dømt til å være festet til bena. I tillegg har jeg stått opp med feil fot, så jeg snubler litt over nærmeste rot.
Bevisstheten min er en tallerken med klumpete grøt. Bena er av gelè, og armene to husker på et ustabilt stativ.
En stol! En oase i ørkenen, noe man velsigner!
Stolen snakker til meg, snakker til meg med kløvd tunge:
-Du kan jo bare sitte her litt, kanskje ta på deg sokkene dine. Ingenting gale i det, et par sokker.
Jeg er enig. Ingenting gale i det.
Men stolen er ikke en oase, det er kvikksand, fristelsens farer, og jeg synker, faller igjen med en søvnig men farlig hastighet, uten å vite hvor drømmen fører meg.
-Velkommen, sier mørket med en mektig og talende stemme.
-Du er nå Tornerose, bare litt styggere. Du skal sove i hundre år. Sove bort livet ditt.
-Greitt, er alt jeg kan prestere når søvnen fører meg lengre og lengre inn i mørket.
Det er et stort, mørkt hull, et uendelig vakuum, og jeg er et lam på slakterbenken.
Jeg ligger nå på bunnen; Intet Kina, bare en søvnig bris som vifter lekent med håret mitt, blåser meg i kinnene og sier at jeg ikke kan ha det bedre.
Det er et lys man ikke kan sanse, men det behager, og jeg liker det, sånn som det liker meg.
Men som et soleglimt mellom mørke skyer ser jeg det ekte lyset, forsvinner oppover, fortere og fortere, og våkner rolig og søvnig.
Jeg er igjen ved en tvilsom bevissthet; skrur på lyset og sikter mot badet. Jeg tenker på meg selv som en blanding av nøkken og dodraugen, og innbiller meg at speilet slår sprekker i redsel. Q-tips? Ja, takk. Men bommet. Øyet er slettes ikkje fornøyd med den idèen.
Jeg lukter at jeg trenger en dusj.
Vannet er først kaldt, så varmt, og så lunkent. Orker ikke å kle av meg, det får være det samme.
Jeg vil på do, men der sitter det en fet operasanger og synger gamle klassikere man vanligvis bare hører på radioen. Hvordan han kan få plass på vårt lille bad er mer enn grøten min kan fatte. Operasangeren ligner egentlig litt på en radio når jeg tenker meg om, men jeg er altfor trøtt til å tenke mer på det.
Hørsel, smak og nese er nå fungerende. Tre av fem, altså; ikke verst til morgen å være.
Fjernt borte ifra hører jeg et jordskred, is som slår sprekker, en atombombe uten logikk; det er magen min som sier at den er sulten. Så kjøkkenet neste, altså.
På veggen henger et irritasjonsmoment. –Tikk takk, sier det i rytme, gjentatte ganger.
Jeg kan bare høre det - øynene mine er fremdeles i en dyp dvale, og jeg må navigere meg frem på andre og mer klumsete måter.
Kjøkkenet er en kontrast til mørket, et behagelig mentalsykehus med mat.
I kjøleskapet finner jeg litt av hvert; en myglet paprika, klissen brunost, radioaktiv melk og noe unevnelig helt bakerst. Samtlige av sansene blir skjerpet, men appetitten blir redusert til det minste på jord. Jeg beveger meg vekk, litt kvalmere enn før.
Neste steg: kle på seg.
Hvor skulle genseren på kroppen? Og buksen, er den til armene?
Det oppstår etter hvert en del komplikasjoner når jeg tror t-skjorten er til høyre foten, og boxeren er t-skjorten. Jeg føler meg som en tosk. En litt trøtt tosk, vel å merke.
Hva er klokken? Halv tre, sier du? Jaha. Er jeg sen? Tidlig? Javel…
Irritasjonsmomentet irriterer. Mørket forsvinner visst ikke med det første, heller.
Jeg føler meg som en sinnsforvirret med amnesia, ansomnia, og alle de andre rare ordene.
Ironien flyter i atmosfæren og håner meg, sier jeg er dum. Jeg kan kjenne den trenge inn i alt, i hver lille del av min fornuft. Jeg blir mindre og mindre, synker ned i avgrunnen, gjennom kvikksand og myren, nedover, lettelsen er søvndyssende.
Grøten min er lunken. Helt ubrukelig. Jeg er igjen en stor klump gelè.
Jeg synker sammen i sengen, kryper under dynen, og går i en ny dvale.
Denne gangen akter jeg ikke å ta til fonuft, men heller fristes til det latterlige.
Klokken er halv tre natt til lørdag, og alt har en god slutt, nemlig søvnen.

Irriterende utfordring

- Tørr du det? spurte Liv.
- Ja, det gjer eg vel! svarte Kjell.
- Nei, ’kje gjer det! sa jeg, redd for at det skulle skje noe.
Du kunne skjære anspenningen med kniv der vi satt i varmestuen, helt inne i hjørnet, borte ved peisen. Vi måtte låne en stol fra nabobordet, vi var visst en for mye. Vi var en hel gjeng. Sju stykker var vi. Mer enn nok! Nesten for mye. Hadde vi vært færre kunne Kjell kanskje ha latt være å gjort det. Kjell var enten god nok, eller bare dum nok til å svare ja til noe slikt. At han torde!

Robert, Liv, Kjell og jeg satt i en bil for oss selv. De andre satt i den andre bilen. Robert og Liv er konkurransemennesker, og veddet på hvem som kunne hoppe høyest og lengst. De holdt på slik hele turen opp til trekket.
Skitrekket vi skulle til var i en dal vi aldri hadde vært i før; ”Hordadalen” het visst dalen. Vi kjørte den første bilen, og de andre kom etter en stund, de måtte bare stoppe en plass, jeg vet ikke helt hvor eller hvorfor.
Da vi kom frem, pakket vi opp utstyret vårt, og tok en stolheis som gikk høyt, men ikke høyt nok. Dersom du ville til topps måtte du, etter at du gikk av stolheisen, ta en ny heis som var litt lengre borte. For så ta enda en heis etter det igjen. Men desto høyere du kommer, desto kjekkere blir det.
Robert og Liv debatterte fortsatt for at de selv var den beste og den som kunne hoppe både høyest og lengst. Kjell og jeg stod litt i bakkanten når de snakket for ikke å bli dratt inn i debatten. Men jeg kunne se at Kjell ble litt irritert av debatteringene deres. Det ble for så vidt jeg også. De kunne jo ikke holde kjeft om hvem som var best i ett sekund en gang. Hvem som helst kunne bli gal av det.
Etter en stund ute i rennene satte vi oss i en varmestue, de andre hadde kommet, og vi samlet oss for å planlegge dagen videre. Men Robert og Liv kunne fortsatt ikke holde kjeft om det der med hvem som var best.
- Eg e’ best! ropte Robert stolt.
- E’ du vel ’kje! ropte Liv tilbake.
- E’ eg vel! Tørr du å hoppa utanfor fjelle’ der oppe kanskje? spurte Robert, som om han klarte det selv.
Jeg tror ikke han hadde klart det. Men det fikk han vel ikke bevist heller. Hadde det ikke vært for det Kjell sa akkurat da.

Verden, slik jeg husker den, blir helt annerledes nå etter ulykka. Det er jo bare noen få timer siden det skjedde. Jeg klarer bare så vidt å forstå hva som er skjedd.
Mannen fra Røde Kors nikket og forstod at det var vanskelig å forstå alt med en gang. Det trøstet meg at han var der akkurat nå. Han fikk meg til å føle meg trygg. Og det fikk meg til å ville snakke videre om det som skjedde.

- Eg tørr! sa Kjell, irritert over at de hadde debattert om det hele veien.
- Tørr du det? spurte Liv.
- Ja, det gjer eg vel! svarte Kjell.
- Nei, ’kje gjer det! sa jeg, redd for at det skulle skje noe.
Du kunne skjære anspenningen med kniv der vi satt i varmestuen, helt inne i hjørnet, borte ved peisen. Vi måtte låne en stol fra nabobordet, vi var visst en for mye. Vi var en hel gjeng. Sju stykker var vi. Mer enn nok! Nesten for mye. Hadde vi vært færre kunne Kjell kanskje ha latt være å gjort det. Kjell var enten god nok, eller bare dum nok til å svare ja til noe slikt. At han torde!

Alle satt rolig og prøvde å følge med på hva Kjell nettopp hadde sagt. Kunne han være så dum at han ville hoppe utenfor fjellet bare over irritasjon over Robert og Liv? Jeg tror det var én grunn i alle fall. Kanskje den andre var fordi han trudde han kunne bevise noe. Vise seg liksom. Men for min del hadde han ikke trengt det, jeg synes han er både kul, snill og modig. Han hadde ikke trengt å ...

Mannen fra Røde Kors sa at jeg kunne få pusten igjen før jeg fortsatte. Jeg snakket jo om Kjell her. Om det han gjorde, om det tåpelige påfunnet hans. Hvorfor tok han et så farlig valg? Et så tåpelig valg ...

Vi tok heisene opp til toppen. Da vi kom opp skulle vi kjøre til bort til kanten. Bort til kanten som Kjell skulle hoppe utenfor med snowboard. Han er jo ikke noe særlig god heller. Hvordan skulle dette gå, tenkte jeg da jeg stod der. Jeg visste jo på en måte at det ville gå slik det gikk. Men akkurat da, i det øyenblikket da han stod der, rett før han skulle hoppe, visste jeg ikke hva jeg skulle tenke. Jeg visste for lite. Irriterende lite.
Han stod der. Jeg lurer fortsatt på hva han tenkte. Han såg litt redd ut, med et glimt i øyet som såg ut som om han skulle til å grine, men jeg vet ikke hva jeg skal tro. Alt jeg vet er at han stod der, klar til å hoppe.
Alt stod stille et sekund. Det sekundet før han hoppet. Det var rett før jeg hoppet etter ham. Men jeg klarte ikke. Jeg var for redd. Nå i etterkant hadde det kanskje vært litt dumt å gjort det, etter å ha sett hva som skjedde med Kjell, mener jeg.

- Du treng ikkje sei meir, sa den snille mannen fra Røde Kors.
Som sagt, verden blir annerledes nå etter ulykken. Jeg kommer til å savne en venn som Kjell. Jeg vil huske ham som ”han som torde”, selv det ikke gikk slik som planlagt.

Storebror ser DEG

No vert ein spionert på uansett kvar ein går. Siste er at eit webkamera er montert på Tysnes Sparebank, filial Våge.

Og hvips...så vart bandet breiare

53,571428 ganger så breidt, for å vera nøyaktig. Dette kan også skrivast som 5200%.

Korleis flosshatten fekk namnet sitt

No vil eg fortelje ei lita historie, så pakk dykk inn i næraste yndlingspledd og les godt etter.
Det var ein gong ein mann med namnet Flo. Han var ein mann med stor kjærleik for hattar, men den underlege formen på hovudet hans, ein biologisk skyskrapar, var eit stort handicap, og av denne grunn var Flo ein sørgeleg gammal mann med heller ein heildekkjandes hårfrisyre.
Men ein dag fekk Flo ein idè. Det var ein fantastisk idè, ein brilliant idè, der han enkelt og greitt berre laga ein hatt litt høgare enn kva som var normalt på den tida.
Den høge hatten forma som eit genialt sylinder var noko kvar mann og kvinne på gata bemerkja seg, og mange sa når Flo kom struttandes ned gata, strålande nøgd over å endeleg gå med hatt:
-Sjå der er Flos hatt!! Eller: -Der kjem han Flo, høg i hatten!
Etter kvart vart dette ein mote og den nyaste trenda. Alle skulle ha ein floshatt, og Flo vart verdas lukkeligaste mann.
Dette er ei historie som har gått frå hattemakar til hattemakar, men i dei siste tider vorte litt gløymt.
Så kvar gong ein ser ein flosshatt skal ein tenkje på Flo - mannen med ein draum og eit merkeleg hovud.

Kvinnedagen

Det var den dagen igjen, ja. Menstruasjon og karriere, feiringa av livmor og IKEA
- Kvinnedagen.
Eg skal ikkje mase for mykje om emnet og mitt indre balsamtre, men ville berre nemne at i skrivande stund sit eg og ser på ein episode av Malcolm i midten, der dei tre brørne, truleg verdas minst omsynsfulle menneske, ved ei tilfeldigheit kjempar for kvinnenes rettigheitar og fridom.
Kvinnedagen får verkelg fram det beste (?) i alle.

Real Simpsons

Jaja.. Då va introen blitt verkeleg i alle fall! No manglar det berre heile serien.. Men den er kanskje best slik den er: Her e i alle fall the real thing av the Simpsons!!!

Min lunsj!

Min lunsj består av ris - rislunsj, altså!

- Åh! Nam så godt det er!

Eg kunne ete ein lastebil full!
Ja, til eg sprakk!
Min rislunsj er raud. Ikkje grønn slik andre variantar er.
Den består ikkje kva som helst slags raudfarge, heller.
Den skal vere akkurat passe raud.
Den kan ikkje vere "Bringebær"-raud,
eller "Bringebæsrsaus"-raud, for då blir risen rar
(ikkje berre sausen).
Og den kan ikkje vere "Bringebær og rips"-raud!
Men! Den skal vere "Jordbær"-raud!
Jorbærraud ris-syltetøy skal det vere!

- Åh! Nam så godt det er!

Klage

Eg og plommetreet mitt synes at det etter kvart har blitt litt vel mykje surrealisme på bloggen.

Den svarte giraffen

Giraffen min er svart med gule prikkar.
Han kjem ifrå Kina, men snakkar eit anna språk.
Giraffen min kan vere litt streng men det er som oftast i godt lynne.
Hovudet kan vere litt merkeleg, men med alle skruar på plass.
Seks øyrer har han. Seks øyrer han kan vifte med, og justere humøret - surt eller ikkje.

Når Giraffen pratar er han enten ein eksotisk jazzsangerinne eller ein dauande sau på steroider.
Han skiftar humør etter kva strenger ein spelar på.

Akkurat no står han stille og ter seg likedan.
Giraffen er sofistikert og danna, og svarar når han vert talen til.

Giraffen er fin, Giraffen er min :)

Skjermen

Skjermen har ingen vilje. Eg seier kva han skal gjere, og som oftast gjer han det.
Av og til seier skjermen at han er trøytt og stopper derfor opp.
Elles er Skjermen ein god ven.

Mange av venane mine er på Skjermen. Dei seier noko til deiras Skjerm, som seier det til min Skjerm, som seier det til meg. Hendig.

Skjermen er liten og liker å reise. Men han kan ikkje vere vaken for lenge om gongen.
Då slukker lysa litt etter litt. Men han er liten og klagar ikkje.

Skjermen begynner å bli feit, og går av og til litt treigt.
Han seier eg har mata han for mykje.
Skjermen er som ein etiopar full av krem.

Elles er Skjermen er ein god ven.

Kvelds

Eg liker lefse.
Lefsa seier han smakar best med sukker og kanel eller fårepølse.
Lefsa har blitt tørr. Lefsa seier eg heller burde lagt han kaldt; han liker seg kaldt.

Eg liker te.
Eg liker når teen min er eit rektangel i ein pose, ikkje ein puramide i ein boks.
Teen seier vatnet må vere varmt. Teen min er frysen av seg.

Maten min snakkar mykje

Boksen

Eg liker Boksen. Den er svart og full av fargar. Fargane beveger seg og utgjer bilete; dette gjer Boksen. Den underhalder.
I dag seier Boksen at eg ikkje bør sjå på han. Derfor lagar han mange bilete eg ikkje liker.
Boksen lagar òg lydar. Lydane og bileta stemmer som oftast saman.
Lydane i dag er irriterande.

Boksen er svart, og det er søndag, dagen før skule.

Framtida til Tysnes

Eg ser skyskrapere...

Herr Samfunnsengasjert

I natt skal eg grave eit hol og sjå om ein terrorist dett nedi.

Ferie

Du veit det er ferie når du ikkje eingong rekkjer å stå opp til reprisen av godmorgen-tv.