Morgenstund med lodden munn

Dette er då min heildagsprøve i norsk sidemål, sjølvsagt skriven i eit litt døsig humør.

En kvalme av det uunngåelige. Den kryper som et slimete monster fra under senga, og sikter seg inn på offeret. Den lammer, spinner en følelse av uendelig lathet rundt personen,
rundt meg.
Mørket; overalt, ingenting annet. Det er en fortryllende transe.
Dynen er behagelig varm. Det er som en himmel i helvete, og jeg får meg rett og slett ikke opp av sengen. Hvem vil vel flykte fra Himmelen for å våkne på jorden?
Jeg prøver, men feiler. Rører på meg, men mørket legger seg over meg, blant meg, inni meg, og sammen med meg i sengen. Som å sove med fristelsen selv. –Bare litt til!
En snooze-knapp – redningen! Fem herlige, lovlige minutt til med søvn.
Jeg vifter med hånden, vifter i mørket, og treffer det meste, men bare ikke vekkerklokken.
Husets hund våkner av rabalderet, bjeffer litt, men legger seg uten mer oppstyr.
Ute er det vinter, enda mørkt, den årstiden der sengen er det vakreste på denne jord.
-Du må stå opp! Jeg prøver å skjerpe meg, men dynen får et fastere grep rundt meg, som kvikksand eller en bunnløs myr.
Fortsetter jeg sånn vil jeg synke mer og mer, ned i myren, enda lengre ned, gjennom jordkloden, og helt til Kina.
Der vil jeg være som Livingstone i Afrika; en døgnflue som enda ikke er født, den eneste dauvtrøtte på lyse dagen.
Men Kina er et sært land, de har sikkert foreninger for sånt.
Stemmen vekker meg fra drømmen, sier jeg må stå opp. Jeg er for trøtt til å svare, dessuten skal man ikke si imot fornuften.
Bena reiser seg, men uten følelse, og resten av kroppen følger med, dømt til å være festet til bena. I tillegg har jeg stått opp med feil fot, så jeg snubler litt over nærmeste rot.
Bevisstheten min er en tallerken med klumpete grøt. Bena er av gelè, og armene to husker på et ustabilt stativ.
En stol! En oase i ørkenen, noe man velsigner!
Stolen snakker til meg, snakker til meg med kløvd tunge:
-Du kan jo bare sitte her litt, kanskje ta på deg sokkene dine. Ingenting gale i det, et par sokker.
Jeg er enig. Ingenting gale i det.
Men stolen er ikke en oase, det er kvikksand, fristelsens farer, og jeg synker, faller igjen med en søvnig men farlig hastighet, uten å vite hvor drømmen fører meg.
-Velkommen, sier mørket med en mektig og talende stemme.
-Du er nå Tornerose, bare litt styggere. Du skal sove i hundre år. Sove bort livet ditt.
-Greitt, er alt jeg kan prestere når søvnen fører meg lengre og lengre inn i mørket.
Det er et stort, mørkt hull, et uendelig vakuum, og jeg er et lam på slakterbenken.
Jeg ligger nå på bunnen; Intet Kina, bare en søvnig bris som vifter lekent med håret mitt, blåser meg i kinnene og sier at jeg ikke kan ha det bedre.
Det er et lys man ikke kan sanse, men det behager, og jeg liker det, sånn som det liker meg.
Men som et soleglimt mellom mørke skyer ser jeg det ekte lyset, forsvinner oppover, fortere og fortere, og våkner rolig og søvnig.
Jeg er igjen ved en tvilsom bevissthet; skrur på lyset og sikter mot badet. Jeg tenker på meg selv som en blanding av nøkken og dodraugen, og innbiller meg at speilet slår sprekker i redsel. Q-tips? Ja, takk. Men bommet. Øyet er slettes ikkje fornøyd med den idèen.
Jeg lukter at jeg trenger en dusj.
Vannet er først kaldt, så varmt, og så lunkent. Orker ikke å kle av meg, det får være det samme.
Jeg vil på do, men der sitter det en fet operasanger og synger gamle klassikere man vanligvis bare hører på radioen. Hvordan han kan få plass på vårt lille bad er mer enn grøten min kan fatte. Operasangeren ligner egentlig litt på en radio når jeg tenker meg om, men jeg er altfor trøtt til å tenke mer på det.
Hørsel, smak og nese er nå fungerende. Tre av fem, altså; ikke verst til morgen å være.
Fjernt borte ifra hører jeg et jordskred, is som slår sprekker, en atombombe uten logikk; det er magen min som sier at den er sulten. Så kjøkkenet neste, altså.
På veggen henger et irritasjonsmoment. –Tikk takk, sier det i rytme, gjentatte ganger.
Jeg kan bare høre det - øynene mine er fremdeles i en dyp dvale, og jeg må navigere meg frem på andre og mer klumsete måter.
Kjøkkenet er en kontrast til mørket, et behagelig mentalsykehus med mat.
I kjøleskapet finner jeg litt av hvert; en myglet paprika, klissen brunost, radioaktiv melk og noe unevnelig helt bakerst. Samtlige av sansene blir skjerpet, men appetitten blir redusert til det minste på jord. Jeg beveger meg vekk, litt kvalmere enn før.
Neste steg: kle på seg.
Hvor skulle genseren på kroppen? Og buksen, er den til armene?
Det oppstår etter hvert en del komplikasjoner når jeg tror t-skjorten er til høyre foten, og boxeren er t-skjorten. Jeg føler meg som en tosk. En litt trøtt tosk, vel å merke.
Hva er klokken? Halv tre, sier du? Jaha. Er jeg sen? Tidlig? Javel…
Irritasjonsmomentet irriterer. Mørket forsvinner visst ikke med det første, heller.
Jeg føler meg som en sinnsforvirret med amnesia, ansomnia, og alle de andre rare ordene.
Ironien flyter i atmosfæren og håner meg, sier jeg er dum. Jeg kan kjenne den trenge inn i alt, i hver lille del av min fornuft. Jeg blir mindre og mindre, synker ned i avgrunnen, gjennom kvikksand og myren, nedover, lettelsen er søvndyssende.
Grøten min er lunken. Helt ubrukelig. Jeg er igjen en stor klump gelè.
Jeg synker sammen i sengen, kryper under dynen, og går i en ny dvale.
Denne gangen akter jeg ikke å ta til fonuft, men heller fristes til det latterlige.
Klokken er halv tre natt til lørdag, og alt har en god slutt, nemlig søvnen.