Irriterende utfordring

- Tørr du det? spurte Liv.
- Ja, det gjer eg vel! svarte Kjell.
- Nei, ’kje gjer det! sa jeg, redd for at det skulle skje noe.
Du kunne skjære anspenningen med kniv der vi satt i varmestuen, helt inne i hjørnet, borte ved peisen. Vi måtte låne en stol fra nabobordet, vi var visst en for mye. Vi var en hel gjeng. Sju stykker var vi. Mer enn nok! Nesten for mye. Hadde vi vært færre kunne Kjell kanskje ha latt være å gjort det. Kjell var enten god nok, eller bare dum nok til å svare ja til noe slikt. At han torde!

Robert, Liv, Kjell og jeg satt i en bil for oss selv. De andre satt i den andre bilen. Robert og Liv er konkurransemennesker, og veddet på hvem som kunne hoppe høyest og lengst. De holdt på slik hele turen opp til trekket.
Skitrekket vi skulle til var i en dal vi aldri hadde vært i før; ”Hordadalen” het visst dalen. Vi kjørte den første bilen, og de andre kom etter en stund, de måtte bare stoppe en plass, jeg vet ikke helt hvor eller hvorfor.
Da vi kom frem, pakket vi opp utstyret vårt, og tok en stolheis som gikk høyt, men ikke høyt nok. Dersom du ville til topps måtte du, etter at du gikk av stolheisen, ta en ny heis som var litt lengre borte. For så ta enda en heis etter det igjen. Men desto høyere du kommer, desto kjekkere blir det.
Robert og Liv debatterte fortsatt for at de selv var den beste og den som kunne hoppe både høyest og lengst. Kjell og jeg stod litt i bakkanten når de snakket for ikke å bli dratt inn i debatten. Men jeg kunne se at Kjell ble litt irritert av debatteringene deres. Det ble for så vidt jeg også. De kunne jo ikke holde kjeft om hvem som var best i ett sekund en gang. Hvem som helst kunne bli gal av det.
Etter en stund ute i rennene satte vi oss i en varmestue, de andre hadde kommet, og vi samlet oss for å planlegge dagen videre. Men Robert og Liv kunne fortsatt ikke holde kjeft om det der med hvem som var best.
- Eg e’ best! ropte Robert stolt.
- E’ du vel ’kje! ropte Liv tilbake.
- E’ eg vel! Tørr du å hoppa utanfor fjelle’ der oppe kanskje? spurte Robert, som om han klarte det selv.
Jeg tror ikke han hadde klart det. Men det fikk han vel ikke bevist heller. Hadde det ikke vært for det Kjell sa akkurat da.

Verden, slik jeg husker den, blir helt annerledes nå etter ulykka. Det er jo bare noen få timer siden det skjedde. Jeg klarer bare så vidt å forstå hva som er skjedd.
Mannen fra Røde Kors nikket og forstod at det var vanskelig å forstå alt med en gang. Det trøstet meg at han var der akkurat nå. Han fikk meg til å føle meg trygg. Og det fikk meg til å ville snakke videre om det som skjedde.

- Eg tørr! sa Kjell, irritert over at de hadde debattert om det hele veien.
- Tørr du det? spurte Liv.
- Ja, det gjer eg vel! svarte Kjell.
- Nei, ’kje gjer det! sa jeg, redd for at det skulle skje noe.
Du kunne skjære anspenningen med kniv der vi satt i varmestuen, helt inne i hjørnet, borte ved peisen. Vi måtte låne en stol fra nabobordet, vi var visst en for mye. Vi var en hel gjeng. Sju stykker var vi. Mer enn nok! Nesten for mye. Hadde vi vært færre kunne Kjell kanskje ha latt være å gjort det. Kjell var enten god nok, eller bare dum nok til å svare ja til noe slikt. At han torde!

Alle satt rolig og prøvde å følge med på hva Kjell nettopp hadde sagt. Kunne han være så dum at han ville hoppe utenfor fjellet bare over irritasjon over Robert og Liv? Jeg tror det var én grunn i alle fall. Kanskje den andre var fordi han trudde han kunne bevise noe. Vise seg liksom. Men for min del hadde han ikke trengt det, jeg synes han er både kul, snill og modig. Han hadde ikke trengt å ...

Mannen fra Røde Kors sa at jeg kunne få pusten igjen før jeg fortsatte. Jeg snakket jo om Kjell her. Om det han gjorde, om det tåpelige påfunnet hans. Hvorfor tok han et så farlig valg? Et så tåpelig valg ...

Vi tok heisene opp til toppen. Da vi kom opp skulle vi kjøre til bort til kanten. Bort til kanten som Kjell skulle hoppe utenfor med snowboard. Han er jo ikke noe særlig god heller. Hvordan skulle dette gå, tenkte jeg da jeg stod der. Jeg visste jo på en måte at det ville gå slik det gikk. Men akkurat da, i det øyenblikket da han stod der, rett før han skulle hoppe, visste jeg ikke hva jeg skulle tenke. Jeg visste for lite. Irriterende lite.
Han stod der. Jeg lurer fortsatt på hva han tenkte. Han såg litt redd ut, med et glimt i øyet som såg ut som om han skulle til å grine, men jeg vet ikke hva jeg skal tro. Alt jeg vet er at han stod der, klar til å hoppe.
Alt stod stille et sekund. Det sekundet før han hoppet. Det var rett før jeg hoppet etter ham. Men jeg klarte ikke. Jeg var for redd. Nå i etterkant hadde det kanskje vært litt dumt å gjort det, etter å ha sett hva som skjedde med Kjell, mener jeg.

- Du treng ikkje sei meir, sa den snille mannen fra Røde Kors.
Som sagt, verden blir annerledes nå etter ulykken. Jeg kommer til å savne en venn som Kjell. Jeg vil huske ham som ”han som torde”, selv det ikke gikk slik som planlagt.