Konfirmantens takketale

Denne talen vart skriven til ein stiloppgåve me fekk, som gjekk ut på å skriva vår eigen tale til konfirmasjonen. denne talen er eit hastearbeid, og ikkje meint som ein tale eg faktisk skulle helda. Eg leggjer den ut på nettet etter etterspørsel.


Kjære forsamling.
Det er så mange man kan takke, og det er så mangt man kan takke for, men det er ikke noe vanskelig å vite hvem som er de første man skal takke.
Du kan spør hvem som helst, og de vil si at det er foreldrene som har hatt størst innflytelse på hvem de senere har blitt til.
Mine foreldre kan sammenlignes med et par sokker. Et par blå, prikkete sokker, kanskje.
De er lojale, gir meg støtte og velbehag, og selv om de kan bli litt sure, så beholder jeg dem for det.
Så de vil jeg takke.
Jeg vil takke dem for livet, denne festen, og 15 år med vellykket oppdragelse.
En annen som det er tradisjon å takke, er Gud.
Jeg vet ikke akkurat eksakt hva jeg skal takke ham for, men synes det passet så bra, siden vi sitter i et bedehus og feirer en konfirmasjon.
Så takk til han òg.
Og til slutt, så vil jeg takke dere, for oppmøte, gaver, gode minner og et godt humør.

Jeg har gledet meg lenge til denne dagen, da vi feirer tradisjoner, oppvekst og meg.
Jeg har gledet meg til flaue barndomsfortellinger, evigvarende sanger i alle regnbuens farger og et overdådig koldtbord.
Jeg har gledet meg til en samling av slekt og bekjente, en samling av folk som du får gleden av å være kjent med gjennom et helt liv, hvis ikke mer eller mindre.
Og denne samlingen er bare begynnelsen.
Forhåpentligvis kan vi se fram bryllup, dåp, konfirmasjon, bursdager som feirer overlevelsen av et tiår og mye mer.
Og det gleder vi jo oss alle til. Kanskje spesielt de som skal feires.

Mye har skjedd dette året, som ennå ikke er ferdig. Fødselen av lille Viktoria, Moder Britts 50-års dag, Søster Jorunns 20-års dag, og til slutt så skulle jeg ha min ekstravagante konfirmasjon, så vi har hatt nok å gjøre.
Men det har gått fint.
Så nå kan vi ta ferie i noen år framover, til neste begivenhet dukker opp.

Men det er i framtiden. Nå er det nåtiden, og i går var det fortiden. Og det er nettopp det som skjedde i går, i fortiden, som vil bli husket og mimret over.
Vi mimres over barndommen vår, over ting som har skjedd oss, ting som vi har opplevd i de yngre og mer enklere tider, og jeg vil påstå at barndomsminnene er mine kjæreste besetteleser.

Noen av mine beste barndomsminner har jeg opplevd med dere, hos dere og sammen med dere. Jeg husker spesielt godtemaskinen til Onkel Helge og den årlige plommeplukkingen i Gjersvik, matglad som jeg er.
Jeg husker mine søskenbarns egne konfirmasjoner og noen av de sine bryllup.
Jeg husker kaffeselskap, der man samles for å fortelle om det nyeste i livet ditt, kanskje noen rutete gardiner, sånn som vi nå sitter og snakker om aktuelle saker.
Og det er jo koselig.
Alle disse flotte minnene er en gave for livet, og den beste gaven jeg har fått, så takk for alle minnene.

Denne talen skrev jeg midt i konfirmasjons-hysteriet, med en far som sang på barneviser og en mor som målte hodet mitt, siden jeg hadde lyst på flosshatt.
Det viste seg at det var like stort hver gang hun målte det.
Slektninger, det vil si dere, ringte og minnet oss om at dere kom, noe som nå i ettertid viste seg å være sant, og andre ringte for å spør om hva jeg ønsket meg.
Og det er nettopp sånne ting som minner oss på at det er konfirmasjon i lufta, eller i kirken, for den saks skyld.
Hver gang noe høytidelig nærmer seg, så blir vi litt smågalne, springer rundt som noen stukne griser, lever i en konstant frykt for at det er for lite kaker, tror at vi har for liten tid, så derfor stopper vi opp og tar en prat med noen om hvor liten tid vi har, men så ordner det seg jo selvfølgelig til slutt.
Og da kan vi sette oss ned, ta en kopp kaffe, og finner ut at vi har altfor god tid, og ingenting å gjøre. Så da tar vi en prat med noen om det.
Og det er dette jeg setter pris på, det er dette som er koselig, og det er forferdelig synd at jeg ikke kan konfirmere meg flere ganger.

Nå når jeg står og taler disse ordene for dere, og dere lytter mens dere tar en sipp fra kaffekoppen, så er vi egentlig kommet til veis ende, eller til Bedehuset, som jeg liker å kalle det.
Og da er alt over.
Kakebakingen er over, forberedelser, sangkomposisjoner og alt annet er over.
Og snart så vil denne talen være over.
Og da vil vi sette oss tilbake, ta et kakestykke, og tenke på alle de nye minnene vi har fått etter dette. For det er minnene, og ikke kakene, som vil vare.
Og på en måte så vil denne dagen alltid eksistere.

Men før jeg slutter å tale, så vil jeg igjen takke alle for alt, og ønske dere en artig fest framover. I alle fall til den er over.
Takk for meg!